Hva ordet faktisk betyr
I intervjuplanlegging brukes «oppfølgingsspørsmål» om spørsmålet du stiller rett etter et svar, med utgangspunkt i det svaret. Det er ikke neste punkt på listen din. Det er en liten bevegelse nedover i det kilden nettopp sa: et ord hun brukte, en episode han nevnte i forbifarten, et tall som dukket opp uten forklaring.
Jeg er fotograf og instruktør i bilde og lys, men jeg sitter ofte bak kameraet når intervjuene tas opp, og jeg hører forskjellen tydelig. Uten oppfølging får du en rekke pene, generelle utsagn. Med oppfølging får du noe som kan filmes og klippes, fordi svaret blir knyttet til et sted, et tidspunkt eller en person.
Derfor lærer vi det som en egen ferdighet i kurset, ikke som noe som kommer av seg selv med erfaring.
Hovedspørsmål og oppfølging er to ulike jobber
Hovedspørsmålene skriver du på forhånd, i en rekkefølge du har tenkt gjennom. Oppfølgingsspørsmålene kan du bare delvis skrive på forhånd, for de avhenger av hva som blir sagt. Det du kan forberede, er en liten verktøykasse med typer oppfølging du kan hente frem når det trengs.
Mange blander de to og ender med et manus der alle spørsmål er like store. Da blir intervjuet en avhøring på rad og rekke, og kilden svarer kort for å komme videre. Når du vet at oppfølging er en egen jobb, avsetter du tid til den, og du tør å la et hovedspørsmål ta fem minutter i stedet for to.
Husk at kameraet gjerne går hele tiden. Stillhet mens du tenker, koster ingenting på opptaket.
- Hovedspørsmål: planlagt, i fast rekkefølge
- Oppfølging: valgt underveis, styrt av svaret
- Begge hører hjemme i brieffet, men på ulike måter
Fem enkle typer oppfølging
Den enkleste er å be om et eksempel: «Kan du huske en gang dette skjedde?» Den neste er å be om en detalj: hvem var der, hvor var det, hva sa dere. En tredje er å spørre om hva som lå bak et ord kilden brukte, for eksempel «krevende» eller «vanlig». Ordet betyr ofte noe helt annet for henne enn for deg.
Fjerde type er å be kilden gå et skritt tilbake: «Hva skjedde rett før?» Femte er den ærligste: «Hva mener du med det?» Det høres naivt ut, men det gir ofte de beste svarene, og seeren trenger uansett å få det forklart.
Du trenger ikke alle fem i hvert intervju. Velg to eller tre du er trygg på, og øv på dem før du setter deg ned.
- Be om et eksempel
- Be om en detalj: sted, tid, person
- Spør hva et ord faktisk dekker
- Gå et skritt tilbake i hendelsen
- Spør rett ut hva kilden mener
Lytt etter det som ikke blir sagt ferdig
Oppfølging krever at du hører etter, og det er vanskeligere enn det høres ut når du også passer lyd, lys og klokke. Mange stiller neste forberedte spørsmål mens kilden fortsatt snakker, fordi de er opptatt av å være i rute. Da går de glipp av setningen som ble avbrutt, eller det kilden nølte med.
Et godt tegn er når svaret blir kort og svaret kommer fort. Da har kilden gitt deg en ferdig fasade. Et annet tegn er et lite skifte i tonen eller blikket. Da lønner det seg å vente et par sekunder før du sier noe. Ofte fyller kilden selv stillheten med det som egentlig var poenget.
Lyd er en del av dette. Bruk hodetelefoner underveis, så du hører pust og nøling som rommet ellers skjuler.
Slik øver du før du møter kilden
Ta et opptak av en kollega eller et familiemedlem som forteller om noe de har opplevd i løpet av høsten. Du skal bare stille oppfølgingsspørsmål, ingen planlagte. Etterpå lytter du til opptaket og markerer hvert sted der du kunne bedt om et eksempel eller en detalj, men ikke gjorde det.
Gjør øvelsen to eller tre ganger, med ulike personer. Du vil merke at du etter hvert henger mindre fast i arket og mer i samtalen. Skriv ned de tre oppfølgingene som ga best svar, og ta dem med inn i neste brief som en liten huskeliste ved siden av hovedspørsmålene.
Slik bygger du en vane som fungerer også når du er nervøs eller stresset.
- Opptak av en øvelsessamtale, 10–15 minutter
- Marker tapte muligheter etterpå
- Behold tre oppfølginger som virket
Når du bør la være
Ikke alle svar skal følges opp. Hvis kilden allerede har gitt et konkret og levende svar, er det bedre å gå videre enn å presse ut mer. Det samme gjelder når temaet er sårt og kilden tydelig signaliserer at hun er ferdig. Respekt for kilden er en del av håndverket, og et tilbakeholdt spørsmål kan være det beste valget du tar den dagen.
Se også på tiden. Et intervju med en reservert person trenger ofte flere pauser enn en rask oppfølgingsrekke, og du kan komme tilbake til et tema senere i samtalen. Notér stikkord underveis, så du ikke mister tråden.
Til slutt: en oppfølging skal tjene filmen. Spør deg selv om svaret ville gått inn i klippet. Hvis ikke, er det sjelden verdt å stille.
Et oppfølgingsspørsmål er enkelt i prinsippet: du holder deg i det kilden nettopp sa og ber om noe mer konkret. Det vanskelige er å lytte, vente og la være når det er riktig. Øv på noen få typer, bruk dem rolig, og husk at et godt svar ofte kommer etter et lite sekunds stillhet. Resten handler om forarbeidet du gjorde før dere satte dere ned.