Idas utgangspunkt
Ida er kommunikasjonsmedarbeider i en liten kommune og skulle lage en portrettfilm om en lokal håndverker. Hun hadde brukt flere kvelder på opplegget og var fornøyd med det. Likevel var hun usikker, og det var derfor hun tok kontakt. Hun sendte meg tre sider: et kort brief, atten spørsmål og en grov skisse til opptaksdagen.
Jeg leste opplegget først uten å si noe, slik jeg ber deltakerne gjøre når de gjennomgår andres arbeid. Første inntrykk var at det hang sammen, men at det var skrevet som en liste og ikke som en samtale. Spørsmålene var ryddige, men de pekte i mange retninger på en gang. Det er vanlig, og det er nettopp det en revisjon er til for å fange opp.
Første runde: hva er filmen egentlig om?
Vi startet med briefen, ikke spørsmålene. Jeg ba Ida skrive én setning om hva filmen skal få seerne til å forstå. Hun skrev tre forskjellige setninger i løpet av samtalen, og det var selve funnet. Filmen skulle både presentere håndverket, fortelle om en tung periode i firmaet og reklamere for en åpen dag.
Hun valgte å la åpen dag ligge og la fortellingen handle om hvordan håndverkeren startet på nytt. Da falt syv av de atten spørsmålene bort uten at hun følte det som tap. Briefen ble kortere og fikk en tydelig avgrensning, og det gjorde resten av arbeidet enklere å vurdere.
- Én setning om hva seeren skal sitte igjen med
- Stryk spørsmål som tjener et annet formål
- Skriv hva intervjuet ikke skal dekke
Andre runde: svake punkter i rekkefølgen
Med de elleve gjenværende spørsmålene så vi på rekkefølgen. Ida hadde lagt det vanskeligste spørsmålet, om perioden da bedriften nesten gikk konkurs, som nummer tre. Det er for tidlig. Kilden har ikke fått varmet opp, og svaret blir ofte kort og forsiktig.
Vi flyttet det til andre halvdel og la to enklere spørsmål om hverdagen foran. Vi skrev også en overgang inn i opplegget, en setning Ida kunne si høyt for å lede samtalen over til det vanskelige temaet. Flere spørsmål var dessuten formulert slik at de kunne besvares med ja eller nei. Hun skrev dem om til åpne spørsmål som begynner med hvordan eller hva som skjedde da.
- Flytt det vanskeligste temaet til etter oppvarmingen
- Skriv overganger mellom temaene
- Bytt ja/nei-spørsmål med åpne spørsmål
Tredje runde: oppfølging og praktiske detaljer
I siste runde gikk vi gjennom det Ida ikke hadde planlagt: hva hun gjør når svaret blir for generelt. Vi la inn to–tre mulige oppfølgingsspørsmål ved de viktigste temaene, skrevet som stikkord i margen. Hun skulle ikke lese dem opp, bare ha dem i bakhodet.
Til slutt så vi på opptaksdagen. Skissen sa at intervjuet skulle foregå i verkstedet, men sa ingenting om støy fra maskinene eller hva som skulle filmes mellom svarene. Ida la til en liten liste over supplerende bilder og avtalte med håndverkeren at maskinene ble slått av under selve samtalen. Det var små endringer, men de fjernet to risikoer som ellers hadde dukket opp først i klipperommet.
Hva Ida tok med seg
Etter tredje runde hadde opplegget gått fra tre sider til to. Det var kortere, men hver del hadde en tydelig oppgave. Ida sa selv at det viktigste ikke var de enkelte rettelsene, men at hun nå hadde en måte å lese sitt eget arbeid på. Hun kunne spørre seg selv om briefen er avgrenset, om rekkefølgen bærer, og om hun er forberedt på de vage svarene.
Dette er også poenget med modulen om revisjon i kurset. Du får ikke et fasitsvar på hva som er galt. Du lærer å gå gjennom opplegget i flere omganger, hver gang med ett bestemt spørsmål, slik at du ikke retter alt på en gang og mister oversikten.
Et ferdig intervjuopplegg er sjelden dårlig, men det er nesten alltid litt for fullt. Ida ble ikke bedre fordi noen fant feil hun ikke kunne se, men fordi hun fikk tid til å se på opplegget tre ganger med tre ulike spørsmål. Gjør du det samme med ditt eget, før kameraet går, sparer du deg for de fleste problemene som ellers dukker opp under klippingen.